Dyrlegen bruker laboratorieundersøkelser som hjelpemiddel til å stille diagnoser hos syke dyr. Laboratorieundersøkelser brukes også i økende grad som en del av en rutinemessig helseundersøkelse for å oppdage eventuelle skjulte sykdommer før symptomer sees. Dette gjør at hesten kan behandles tidligere og mer effektivt. Laboratorieundersøkelser kan brukes til å finne ut om en hest bærer på infeksjoner som kan utgjøre smitterisiko for andre hester. Det kan tas prøver før en legger en hest i narkose for å undersøke om det er spesielt risikabelt å gjennomføre denne prosedyren.
Mange dyrlegekontorer har et eget lite laboratorium for å gjøre enkle undersøkelser. Resultater oppnås hurtig, noe som gjør at en kan iverksette korrekt behandling hurtig. Hvis et stort antall undersøkelser er påkrevd vil dyrlegen ofte sende prøvene til et kommersielt laboratorium. Disse laboratoriene sender normalt resultatene tilbake via telefaks, telefon eller e- post innen 24 timer. (Enkelte analyser kan ta opp til 14 dager). Kommersielle laboratorier vil ofte kunne hjelpe dyrlegen med å tolke kompliserte prøveresultater. Noen ganger blir prøvene forsinket i posten. Dette kan forringe kvaliteten slik at dyrlegen blir nødt til å ta nye prøver.
Det finnes et stort antall undersøkelser som kan gjøres på mange forskjellige prøver. Noen prøver er enklere å ta enn andre, og virkningen prøvetakingen har på hesten din varierer. Dyrlegen velger prøvetyper ut fra hva han mistenker hesten din lider av.
Noen prøver som kan tas:
Blodprøver: analyse av blodprøver er de hyppigst utførte laboratorieundersøkelser da blodprøvene gir mange svar og er lette å ta. En kan få mange opplysninger om hestens helsetilstand eller sykdom ut fra konsentrasjonen av ulike forbindelser og nivået av forskjellige celler i blodet. Blodprøver er spesielt verdifulle i forbindelse med diagnostisering av lever- eller nyrelidelser, eller hypofyse- eller skjoldbruskkjertelproblemer. Forholdet mellom forskjellige slags celler i blodet og tilstedeværelsen av antistoffer (produseres som del av kroppens forsvar mot sykdom) kan fortelle dyrlegen hvor godt hesten din bekjemper en eventuell sykdom. Blodprøvene tas normalt fra halsvenen ved hjelp av en kanyle og et blodprøveglass. Hårene vil eventuelt bli barbert vekk på et lite område. Området desinfiseres så med sprit for å rense huden og synliggjøre venen bedre. Hesten kjenner ingen smerte annet enn nålestikket i forbindelse med prøvetakingen. Noen hester stresses av synet på nålen så det kan være lurt å holde hånda over øyet på hesten på den siden dyrlegen stikker. Hullet etter nålen heler raskt.
Urinprøver: disse utføres for å lete etter sykdommer i det endokrine system (hormoner) eller urinveiene. Tilstedeværelse av proteiner i urinen vil være tegn på om nyrene fungerer som de skal. Dyrlegen vil eventuelt være på utkikk etter tegn på infeksjon i nyrene eller blæren. Urinprøver kan fås ved å samle opp urin i en ren beholder idet hesten tømmer blæren. Prøven bør oppbevares i en forseglet flaske i kjøleskapet (for å forhindre at den forurenses) og undersøkes så hurtig som mulig. Når det ikke er mulig å vente på at hesten skal tisse kan dyrlegen velge å ta urinprøven ved hjelp av et kateter som føres inn i blæren via urinrøret. Det kan være nødvendig å berolige hesten for å ta urinprøven på denne måten. Metoden innebærer ikke komplikasjoner hvis den utføres korrekt.
Avføringsprøver: avføringsprøver kan ofte avsløre lidelser i fordøyelsessystemet. En kan lete etter unormale bakterier som tegn på infeksjoner i tarmen. En kan undersøke om hesten klarer å fordøye de ulike substansene i fôret og en kan undersøke om hesten lider av parasittproblemer ved å lete etter egg og larver.
Svaberprøver: hestens øyne, ører, nese eller hud kan bli infisert med sykdomsfremkallende bakterier, virus eller sopp. Prøver kan tas ved å gni det berørte område forsiktig med en steril svaber. Svaberen overføres så enten til et objektglas for undersøkelse under et mikroskop, eller den kan dyrkes på samme måte som en avføringsprøve. Det kan ta noen uker for å få resultatene av en dyrkningsprøve. Dersom det dreier seg om visse agens som vokser meget langsomt kan det ta enda lengre tid.
Hudskrap: det kan bli nødvendig å ta hudskrap av hester med hudlidelser for å diagnostisere lidelser som skyldes parasitter eller sopp. Huden skrapes forsiktig med kanten av et skalpellblad til huden begynner å blø. Dette kan være litt ubehagelig for noen hester, men de fleste tolererer dette godt. Det er som regel nødvendig å ta skrap fra flere områder for å få det resultatet en ønsker. Hudskrapet overføres til et objektglass og undersøkes med et mikroskop.
Vevsbiopsier: dersom en hest har en utvekst eller en unormal kul på kroppen vil dyrlegen ta en vevsbiopsi. En liten del av utveksten fjernes og undersøkes med mikroskop for å se hva slags celler den består av. Det vil ofte være nødvendig å berolige hesten, og normalt brukes lokalbedøvelse på ”operasjonsstedet”. Veskeprøver kan tas fra luftveiene gjennom et rør som føres ned i luftrøret. Det kan også tas prøver fra fordøyelsessystemet ved hjelp av et endoskop som føres ned i magen, eller fra bukhulen ved å punktere bukveggen med en kanyle. På denne måten kan dyrlegen få flere opplysninger uten å fullføre en fullstendig operasjon på hesten.
I mange tilfeller klarer ikke dyrlegen å stille en diagnose med det samme. Det vil kanskje bli nødvendig å utføre flere undersøkelser for å utelukke alternative diagnoser. Noen sykdommer kan diagnostiseres med en enkel undersøkelse, mens andre krever et stort antall. I noen tilfeller må en gjenta den samme undersøkelsen flere ganger for å følge utviklingen av sykdommen. For eksempel kan en ta blodprøver med jevne mellomrom for å undersøke om nivået av antistoffer forandrer seg. På denne måten får dyrlegen en anelse om en sykdom er i fremmarsj eller er på tilbakegang.
Dyrlegen din kan få behov for å ta prøver av hesten. Dette kan være for å diagnostisere en lidelse eller for å justere en eventuell behandling. Dersom du er usikker på hvorfor prøvene tas må du ikke være redd for å spørre.